Dear Heather review in Dagbladet, Norway

[jarkko]

Thanks to Anne Riise for the link!
http://www.dagbladet.no/kultur/2004/10/19/411757.html

Leonard Cohen runder 70 år. Det feirer han med et nytt album, det første på tre år. «Dear Heather» er en suveren samling sanger. Og kvinnene? De synger duett og produserer for den aldrende sjarmøren.
Melankoliens mørke mester
Leonard Cohen
«Dear Heather» (Rated ******/******)
Variert og vakkert fra Canadas dypeste stemme.

FREDRIK WANDRUP
Tirsdag 19. oktober 2004

CD: Tre år etter «Ten More Songs» kommer Leonard Cohen med et nytt album - hans beste siden comebackalbumet «I'm Your Man» (1988). Plata kommer direkte i kjølvannet av Cohens 70-årsdag 21. september. Bortsett fra denne maktdemonstrasjonen av en CD velger Cohen å feire med taushet. Ingen intervjuer, ingen taler, bare poesi, tomhet og jag etter vind.

Ingen ringere enn Cohens åndsfrende fra romantikkens storhetstid, Lord Byron (1788-1824) får æren av å åpne albumet. Teksten «Go No More A-Roving» er skrevet av Byron, men Cohen synger den som om den var hans egen, og det kunne den gjerne vært: «Though the night was made for loving/And the day returns too soon/Yet we'll go no more a-roving/By the light of the moon.»

Låta er tilegnet Cohens gamle idol, Irving Layton, den første av tre store, kanadiske poeter som får sin hyllest på albumet. Den andre er Frank Scott, som har skrevet teksten til «Villanelle For Our Time» , som Cohen resiterer mot et bakteppe av piano og trommer. Den tredje er A.M. Klein, som er tilegnet «To A Teacher» , en tekst som er hentet fra Cohens diktsamling «Spice Box of the Earth» (1961). I tillegg er «Nightingale» tilegnet nylig avdøde sangeren Carl Anderson, New York-artist på 1960-tallet, kjent for sin rolle som Judas i filmen «Jesus Christ Superstar». Låta er delprodusert av en annen Greenwich Village-veteran, Ed Sanders, kjent fra gruppa The Fugs.

SJU AV SPORENE ER produsert av Leanne Ungar. Hun har vært knyttet til Cohen siden «Various Positions» (1984). De to andre kvinnelige produsentene er Sharon Robinson og Anjani Thomas. De var Cohens kordamer på 1980-tallet - uforglemmelig til stede i Konserthuset i 1988. Nå er begge to medlåtskrivere, medprodusenter og solosangere på en rekke av låtene. Cohen er ikke Cohen uten kvinner ved sin side. Men han tar det - som Byron-teksten antyder - litt roligere i svingene.

Neste låt, «Because Of» , er en hilsen til damene. Ettersom «jeg i noen få sanger har skrevet om mystikken deres», synger Cohen til dem, har dere vært «særdeles snille med meg i min høye alder». Jo da, damene reserverer «hemmelige steder i sine travle liv» for Cohen, de «kler seg nakne på forskjellige vis» for ham og ber: «Se på meg, Leonard, se på meg for siste gang.» Og så brer de dyna over ham - som var han «en skjelvende baby».

SLIK ALDRES EN «ladies' man». Men han synger ikke akkurat som en «skjelvende baby». Han messer fortsatt som en intens forfører, med suggererende, snakkesyngende, stadig dypere røst. Det handler om kjærlighet, i «The Letters», «There for You», «Dear Heather», «The Faith». Men for noen fabelaktige tekster Cohen skriver i sitt jubileumsår! «Dressed as Arab/Dressed as Jew/O Mask of iron/I was there for you,» synger han. «Undertow» er en vakker visjon, med bilder som dette: «Mitt hjerte har form som en tiggerskål.» I «Morning Glory» er mystikeren Cohen på jakt etter «det gjennomlyste øyeblikk» som intet språk kan fange - utført i en beatjazzresiterende cool-stil før de kvinnelige sangerne drar låta over i en nesten salmeklingende høystemthet.

«On that day» handler om 11. september. Cohen stiller seg dypt uforstående til motivasjonen bak terroristenes handlinger. Mannen som i sin tid skrev «First we take Manhattan», forsikrer at «I'm just holding the fort/Since the Day/They Wounded New York». Av alle mer eller mindre ideologiske låter som er skrevet om traumet etter angrepet på Twin Towers, er dette kanskje det mest finstemte.

ARRANGEMENTENE er hele tida lavmælte, med distinkte toner fra en gitar, en bass, ei harpe, en vibrasjon, en saksofon, ei munnharpe (!), en trompet - men med store, nakne rom som gir plass for sangerne og ordene. Her er henvisninger til både gospel, soul, jazz, blues - og han avslutter med en hyllest til sine aller første amerikanske folksonginspirasjoner fra 1950-tallet, et live-opptak fra 1985 av Pee Wee Kings «Tennessee Waltz», med et ekstra vers han har skrevet selv:

She comes dancing through the darkness
To the Tennessee Waltz
And I feel like I'm falling apart.
And it's stronger than drink
And it's deeper than sorrow
The darkness she left in my heart.

En påminnelse om det mørke rommet kjærligheten alltid etterlater seg i Cohens univers. «Nightingale» handler om det samme, om sangen som forstummer etter kjærlighetens sødme. På dette rikholdige albumet er det som om Cohen utdyper sitt eget musikalske og tekstlige univers. Han er fortsatt «vår mann». Ja, mer enn det. Han er «the man».